I 2014 leverte ME-foreningen et stort og gjennomarbeidet høringssvar til Helse Møre og Romsdal. Høringssvaret gjaldt pasientforløp for barn og unge, en del av et prosjekt om ungdomsmedisin med særlig fokus på kronisk utmattelse og komplekse lidelser. Høringssvaret inneholder viktig informasjon for alle som har med barn og unge med ME, og foreningen legger derfor ut utdrag av høringssvaret.

 

Foreningens innspill gir informasjon om sykdomsdefinisjoner, klassifisering og en oversikt over anbefalte diagnosekriterier, samt oversikt over uspesifikke og kritiserte kriterier som dessverre fremdeles brukes i diagnostisering ved enkelte barneavdelinger i Norge i dag.
Innspillet tar også for seg press og feilbehandling som mange barn fortsatt utsettes for, og konsekvenser av dette, blant annet trusler om barnevernsmeldinger og omsorgovertakelse dersom barnet og dermed mor, ikke klarer innfri en «forventet» tilfriskning. Det omtales også de spesielle behovene til de alvorlig syke barna.

ME-foreningen har gjennom årene mottatt en rekke ”skrekkhistorier” om hvordan barn/unge og foreldre er blitt behandlet. Et eksempel er en jente på 13 år, med hyppige besvimelser daglig (mellom 20 og 30), som ble presset av Barne- og ungdomspsykiatrien (BUP) til å gå på skolen allikevel. BUP mente at hun simulerte besvimelsene. Andre opplever at skolen truer med barnevernet og at foreldrene «gjør barna syke». Foreldre som har kontaktet ME-foreningen forteller at de gjentatte ganger har følt seg presset til å gjennomføre ulike aktivitetsplaner i redsel for at barna skal bli tatt fra dem. Disse foreldrene kan også fortelle at de, gjennom å høre på andre foreldres erfaringer med sykdommen, ble i stand til å kunne bremse den nedadgående forløpet. Foreldrene lærte seg å observere hvor mye barnet tålte av stimuli uten at det ble verre. For å stanse forverringen, lot de barnet få nok hvile og sørget for at aktivitetsnivået holdt seg like under kapasitetsnivået/tålegrensen. Dermed var de i stand til å snu utviklingen. Etter en stabiliseringsfase, og kontroll over situasjonen, var det mulig å øke aktivitetsnivået når energinivået tillot dette.

En detaljert liste over hjelpemidler finnes også, og det legges vekt på disse som et verktøy for energisparing og et rikere liv på tross av en funksjonshemming.

For mange er tanken på å bruke hjelpemidler skremmende, og noe man prøver å unngå. Det er mye stigma (og feil oppfatninger) knyttet til hjelpemidler, både hos den syke, pårørende og av og til dessverre også hos behandler. Det er viktig for behandlere å hjelpe og støtte pårørende og den syke til å se det positive og befriende i et hjelpemiddel. For et hjelpemiddel er jo nettopp dette; et godt verktøy til en bedre hverdag. 15 For en ME-syk er det å kunne spare den lille energien man måtte ha til hyggelige og positive ting og aktiviteter, svært viktig. Å sitte på en dusjkrakk i stedet for å stå, kan gjøre at man har krefter nok til et lite besøk av en god venn senere på dagen. Å bli trillet i rullestol, kan gjøre at man for første gang på måneder og år, orker en tur utenfor hjemmet. Hjelpemidler kan bidra til å hindre overbelastning og dermed tilbakefall, demper smerter og kan gi et rikere og litt mer aktivt, sosialt liv.

Utdrag av høringssvaret kan leses i sin helhet her.

Fordi den endelige rapporten fra prosjektet kan være av interesse, legger foreningen ut lenke til den her. Den endelige rapporten inneholder mye bra, selv om det er deler foreningen ikke er enige i. Særlig gjelder det  anbefaling av kognitiv terapi og gradert trening og forståelsen av sykdommen som psykososial. Det er likevel gledelig at Helse Møre og Romsdal er opptatt av å skape gode pasientforløp for denne pasientgruppen.