13689855_10153829949579001_1473912211_n

I går feiret jeg bryllup. Helt alene hjemme på balkongen feiret jeg med god mat og drikke, en nydelig rosebukett for anledningen, iført kjole.

Det var nevøen min som giftet seg, på den andre siden av jordkloden.

Jeg visste fra første stund at det ville være en umulig ekspedisjon for meg, heldigvis kunne sønnen min reise sammen med resten av familien vår og få en virkelig opplevelsesrik sommer på tross av mine begrensninger. Det var litt sårt, selvfølgelig var det det, å lage fest mutters alene mens de andre feiret som seg hør og bør. Samtidig vet jeg så inderlig godt at jeg ville hatt lite glede av å være der, med rundt regnet 20 timers flyreise, mange fremmede mennesker som i hovedsak snakker et språk jeg forstår litt av, men snakker svært dårlig. Og chilenere feirer neppe bryllup i stillhet – hvem gjør vel det?

Til gjengjeld klarte jeg å fungere som et slags transitthotell for reisende slektninger på forhånd – jeg ga opp å vite hvem som kom når og når de skulle reise videre, jeg bare var der, åpnet døren når det ringte på og låste når de dro, og sørget for nok mat i kjøleskapet og rene håndklær og sengetøy. Og noen ekstra tannbørster, for sikkerhets skyld. Ære være dagligvarelevering på døren og selvhjulpne gjester!

Det var en fin måte å forhåndsdelta, vi snakket om brudeparet, funderte på vielsen, filosoferte over kjærligheten og så på gamle bilder. Vi gjennomgikk reiseruter, valutakurser, flytyper, reisetips og ferieminner.

Jeg var ganske mettet sosialt da sistemann var reist, men fikk ikke hvilt ordentlig før alle var meldt trygt fremme. (Flightradar24 er forøvrig en utmerket app om man vil følge med på flyreiser fra bakken.)

Og nå er det unge paret altså gift. Og jeg gleder meg til å fråtse i bilder, videoer og fortellinger etterhvert som de kommer, og kanskje møte dem på flyplassen, klemme dem og vinke dem videre når nevøen min gjør nordmann av sin kjære. I kjole, kanskje med roser.

For meg handler dette om å bruke de mulighetene man har til å glede seg, nyte de øyeblikkene man kan og snu noe negativt til positivt. Jeg er glad jeg kan!

Meninger  som kommer fram i innlegg på ME-foreningens Gjesteblogg er forfatterens egne, og reflekterer ikke nødvendigvis ME-foreningens syn.

Har du et innlegg du mener kunne passe på Gjestebloggen? Send innlegg om hvordan det er å leve med ME (men ikke om behandlinger/terapier eller medisiner) til post @ ME-foreningen og merk det «gjesteblogg». Vi garanterer å lese alt, men ikke at alt blir tatt inn.