EN RASK OPPSUMMERING AV INNTRYKK FRA IACFS/ME 2016

Konferansen i Fort Lauderdale er akkurat ferdig. Det har vært fem dager med enormt tett program, og mange svært interessante forelesninger og presentasjoner. Det har vært interessant og verdifullt å få lov til å delta, og jeg har hatt anledning til å møte mange interessante og kunnskapsrike mennesker, både pasientaktivister og forskere.

Onsdagen var det en «pre-conference event» ved Nova South Eastern University, som er der Nancy Klimas holder til. Vi vil skriver mer om den dagen i et eget innlegg.

Det har vært ekstra flott å se så mange deltagere fra Norge. Både Katarina Lien og Fluge og Mella hadde med seg sine team fra Oslo og Bergen. Det er fantastisk å se at det kommer stadig nye, dyktige folk inn i feltet, og at interessen øker.

For oss fra Norge var det en ekstra bonus å se at de Norske forskerne ble så godt mottatt, og vi hørte flere ganger at «We have to come to Norway, that is where it is happening!»

Siste post på programmet var en oppsummering av konferansen ved Dr. Anthony Kamroff. Oppsummeringen under er basert på hans presentasjon, med noen utelatelser og noen tilføyninger. Evt. feil er helt mine egne. Hele programmet for IACFS/ME 16 ligger ute på nett, der er det abstrakter av all den publiserte forskningen som ble presentert på konferansen.

Trude Schei

Kamaroff startet oppsummeringen med å si at det viktigste som hadde skjedd siden siste IACFS/ME-konferanse i San Fransisco i 2014 var rapporten fra amerikanske Institutet of Medicine (IOM). Han kalte rapporten «an amazing job of scholarship». 20 forskere leste hvert ord av over 9000 forskningsartikler, vurderte dem, og konkluderte entydig at dette er en biologisk sykdom. Han trakk også fram den store forskningssatsingen fra amerikanske Institutes of Health som noe som vil få stor betydning.

Det er etter hvert svært mye evidens for at ME er en biologisk sykdom, og Kamaroffs første lysbilde viste de områdene der det på konferansen ble presentert artikler om fysiske funn.

  • Post-exertional Malaise (PEM – eller anstrengelsesutløst symptomforverring på norsk)
  • Immunologi
  • Mikrobiomet (tarmflora og bakterier på hud)
  • Hjernen og nervesystemet
  • Epigenetikk
  • Energimetabolisme
  • Behandlinger

PEM

Det var en lang rekke presentasjoner på IACFS/ME-konfernasen av studier der man målte pasientenes reaksjoner på anstrengelse, og man har vist på flere ulike måter at post exertional malaise (PEM) er reell, slik pasientene har sagt i årevis. Også flere studier brukte anstrengelse som en måte å finne det som er spesielt hos ME-pasienter. mange pasienter er tilnærmet normale ved hvile, men viser unormale reaksjoner først ved belastning.

En stor studie, en spørreundersøkelse, hadde spurt pasientene om deres opplevelse av PEM, og funnet at fysisk aktivitet utløste PEM mer enn emosjonelt stress gjordde. De fant også at PEM ikke bare er fatigue, men en forverring av alle symptomer, som smerte, hodepine, søvnproblemer, infuensafølelse mm. PEM varer ofte i mer enn 3 dager.

Flere studier viste unormale funn, bl.a. en som fant en signifikant senket makspuls ved belastning i forhold til det man skulle forvente med tanke på alder, et fenomen som ble kalt «kronotropisk inkompetanse». En undergruppe ME-pasienter opplevde POTS etter belastning, og det hadde blitt påvist lavere oksygenopptak og tidligere overgang til anaerob forbrenning enn hos friske. En siste studie viste at belastning utløser en karakteristisk genekspresjonsprofil hos ME-syke.

Kamaroff trakk fram Katarina Liens studie, som viser at dag to av to-dagers belastning produserer friske kontrollpersoner mindre laktat (melkesyre) senere enn dagen før – musklene deres har blitt trent til å tåle mer –mens ME-pasienter produserer mer laktat fortere. Dette ligner noe man ser hos overtrente toppidrettsutøvere. (Det er ingen som ber en overtrent idrettsutøver om å trene mer for å bli frisk, tvert i mot.)

Immunologi

Også innen immunologien var det mange interessante presentasjoner.

Rituximabstudiene i Norge tyder på at B-cellene er sentralt involvert et sted i sykdomsprosessen.

En stor studie så på 51 cytokiner (små proteiner som sender signaler mellom cellene). De fant forskjeller i 17 av de 51 ved ME, svært mange av dem proinflammatoriske. Mengden cytokiner hos pasientene korrelerte med hvor alvorlig pasienten var rammet. Kamroff sa at han og flere andre i mer enn 20 år hadde ment at mange av symptomene ved ME skyldtes forhøyede nivåer av cytokiner i hjernen, altså vedvarende inflammasjon i hjernen. I så fall burde nivåene av cytokiner ha sammenheng med hvor alvorlig sykdommen var, og det var det de fant i denne studien.

Mikrobiomet

Flere presentasjoner på konferansen dreiet seg om mikrobiomet – tarmfloraen. Ideen om at tarmfloraen kan påvirke helse har tatt av de siste 10 – 15 årene, og det er en eksplosjon av forskning på området. Mennesket har ti ganger flere bakterier i tarmen enn vi har celler i kroppen, og mens mennesket har rundt 20.000 gener, har tarmbakteriene til sammen mellom fem og seks millioner gener. Disse genene produserer molekyler, som alle kan ha innvirkning på kroppens helse – både i negativ og positiv retning. Bakteriene produserer molekyler som fungerer som hormoner, nevrotransmittere eller har pro- eller antiinflammatorisk virkning.

Hvis tarmveggen blir «lekk» kan disse proteinene komme inn i blodet, og ha innvirkning på mange prosesser i kroppen. Maureen Hanson viste solid evidens for at dette skjer oftere hos ME-pasienter enn hos friske. Andre studier viste at ME-pasienter hadde mindre variasjon i tarmfloraen og en annen sammenstening av bakterier enn friske kontrollpersoner. Foreløpige resultater fra enda en annen studie viste at også virusene i tarmen (mange av dem virus som angriper tarmbakterier) hadde en annen sammensetning.

Alt dette kan føre til lav grad av inflammasjon, noe som kan forklare en del av symptomene ved ME.

Hjernen og nervesystemet

En studie viste nedsatt informasjonsprosessering hos både ME-pasienter og pasienter med Gulf War Illness (GWI). En annen studie hadde sett på ungdommer med ME, og fant også nedsatt hastighet ved prosessering av informasjon, og at symptomene ble verre etter belastning. Den viste også problemer med korttidsminne og lagring av informasjon.

Det har blitt påvist nedsatt blodgjennomstrømning i hjernen, og lave nivåer av kortikalt glutatione. Nivåene hadde ikke sammenheng med noen form for psykiatrisk diagnose hos ME-pasientene. Man har også funnet forhøyede antall hvite blodlegemeer og proteiner i spinalvæske hos ME-pasienter. Dette er alt sammen funn som tyder på inflammasjon i hjernen.

En spansk studie viste redusert variasjon i puls grunnet for lav aktivitet i den delen av vagusnerven som går til hjertet. Man ser noe lignende i pasienter med slag – det betyr ikke at ME-pasienter har hjertefeil, men at det kan være noe galt med det autonome nervesystemet.

Flere studier så på samarbeidet mellom ulike deler av hjernen ved hjelp av ulike metoder for å skanne og visualisere hjerneaktivitet. Også her var det unormale funn, særlig etter belastning.

Epigenetikk

Da man for noen år tilbake klarte å kartlegge hele menneskets genom, trodde man at man snart ville finne nøkkelen til å forstå svært mange sykdommer, og at sykdom ville skyldes mutasjoner eller feil i genene. Nå ser man at fullstendig normale gener kan forårsake sykdom hvis de slås «av» eller «på» (produserer proteiner eller ikke) på feil tidspunkt. Det er mange ulike faktorer som kan påvirke epigenetikk, og det er et svært komplisert felt som man bare så vidt begynner å forstå.

Det er en øking i studier på epigenetikk og ME. Dette er forskning som var umulig for bare 20 år siden, og det er et spennende felt. Epigenetiske studier kan også gi ideer for behandling. Hvis man kan identifiser gener som oppfører seg feil, kan man se på eksisterende medisiner som påvirker det genet, og kan prøve ut mulige terapier.

Blant de funnene man har gjort hos ME-pasienter er avvik i gener som har med regulering av hormoner, inflammasjon og med mitokondriefunksjon å gjøre (mitokondriene er den delen av cellene som produserer energi). En av studiene indikerte at gener som har med glukokortikoider å gjøre er påvirket.

Energimetabolisme

Energimetabolisme var ett hett tema på konferansen.

Fluge og Mella kunne ikke legge fram tall fra studien, siden de ikke åpner koden før i oktober 2017. Hvis det viser seg at Rituximab virker, vil det imidlertid bli viktig å finne ut hvorfor og hvordan, og ikke minst i hvilke pasienter medikamentet virker.

Fluge og Mella har sett langt ut over selve behandlingen med Rituximab, og forsøker å forstå hva som forårsaker sykdommen. De mener energimetabolisme står sentralt. De satte fram en hypotese om autoantistoffer hindrer produksjonen av et viktig energimolekyl – pyruvate dehydrogenase (PHD). Kamaroff mente dette var spekulativt, men meget interessant. Det passet inn med en rekke av det andre som ble presentert om energimetabolisme på konferansen.

En annen studie så på energiproduksjon i hvite blodceller, og den fant at cellene fra ME-syke var dårligere til å produsere energi enn cellene fra friske når cellene ble utsatt for påkjenninger.

Andre studier fant at cellene hos ME-syke ikke henter energi fra glukose, men ser ut til å forbrenne fettsyrer og aminosyrer i stedet. Andre metabolmics-studier har funnet at de metabolismeveiene som så ut til å være mest påvirket var de som hadde med energiproduskjon fra glukose, fettsyrer og aminosyrer å gjøre. Til sist har man Naviauxs studie som viste en nedregulering av hele energimetabolismen, og Maureen Hansons studie som også viste nedregulert energiproduksjon. Naviaux og Hanson studerte ulike metabolitter med ulike metoder, men studiene viser mange overlapp.

Diverse

Rowe viste at ME-pasienter fikk økte symptomer ved en enkel test der man løftet et ben til man strakk muskler og nerver. Han mente at både det å sitte mye (eller kjøre bil) kunne bidra til økte symptomer, men at fysioterapi som hadde som mål å øke mobilitet kunne være til hjelp.

Perrin, en britisk oseopat, hadde teste fem fysiske tegn på ME, og testet dem ut som disgnostisk test med godt resultat. Dette er interesant, fordi en fysisk undersøkelse i dag ikke er en del av diagnosekriteriene.

En hypotese som ble satt fram i en av posterpresentasjonene var at ME hadde sammenheng med overproduksjon av en gass, H2S. Dette er interessant, men det trengs mer forskning. (Hydroxycobalamin, en av formene for B12, brukes som motgift ved forgiftning ved H2S-forgiftning eller cyanidforgiftning, og det kunne i så fall forklare delvis hvorfor ME-pasienter har nytte av b12.)

En interessant studie så på hvordan ME-pasienter tenkte om årsakene til sin egen sykdom, og hvordan det påvirket aktivitetsnivået. Den fant at aktivitetsnivået ikke var påvirket av hvorvidt pasientene mente sykdommen var fysisk eller psykisk.

Behandling

Kamaroff rundet av med å omtale to behandlings-studier. Den første så på måter å øke glutatione i hjernen. MRI og spektroskopi viste lave nivåer av glutatione i hjernen. Glutatione selv er et stort molekyl som ikke kan krysse blod-hjerne barrieren, men andre stoffer som øker produksjonen av glutatione i hjernen kan kanskje hjelpe. De forsøkte N-acetyl cysteine (NAC) og så bedre nivåer av glutatione i hjernen, pasientene rapporterte mindre hjernetåke og mindre symptomer.

En annen studie så på en sammensetning av mineraler, vitaminer og Ritalin i små doser, men kunne ikke vise noen særlige resultater.

Kamaroff konkluderte med å si at ME/CFS er fremdeles en sykdom som er definer av symptomer, og det er stort behov for å enes om en biomarkør. Det er nå mange objektive funn, men man trenger en markør som er lett og rimelig å måle, og den bør kunne vise endring ved behandling.

“The illness Is not simply the expression of physical symptoms by people with a primary psychological disorder!”

Dette er ikke bare fysiske symptomer hos mennesker med en primær psykisk sykdom – den teorien skulle vært skrotet for 20 år siden. Hvis noen er uenig, er det bare å gå til litteraturen – det er mer enn 9000 artikler der ute – og det øker.