Gjestebloggen: Lille Trille med lykkelig slutt

«Freedom’s just another word // for nothing left to loose»

– Sorry, Janis, der tar du feil.

Frihet er å gå på egne bein uten å være redd for å miste kraften langt fra sittemulighet.

Frihet er å lange ut med gode fraspark uten å måtte forklare «så langt, men ikke lenger».

Frihet er å ikke produsere ekstra støy ved framdrift og kunne høre fuglesang og barnelatter.

Blant så veldig, veldig mye annet – frihet er – å få tilbake noe du ikke skjønte at du hadde mistet.

Om jeg noensinne får tilbake evnen til å løpe på tvers av stiene i skogen, skal jeg gjøre mitt beste for å huske den fantastiske frihetsfølelsen det ga å trille rullator langs et urbant vann.

«Jeg hev meg på rullatoren og løp avgårde!» – min salige mormor da hun var drøyt 80 eller deromkring, med proteser i begge knærne.

Jeg er vel ikke akkurat der, verken på den ene eller andre måten, men ordene til Grunnfjellet Mormor har jeg med meg hver gang terskelen for et hjelpemiddel skal forseres.

Det var i vinter tanken på rullator festet seg, da både behovet for å gå, lange ut med beina og kjenne ordentlig fraspark meldte seg omtrent samtidig som diverse brøytekanter hindret kjøreturer med scooteren og jeg virkelig følte meg fanget innendørs.

Det var vanskeligere å innrømme behovet for rullator enn det var for flyplassassistanse og forskjellige rullestoler, det føltes som om rullator kommer i en pakke med grått hår og terylenskjørt og hurpesnor til brillene. Og subbende gange.
Tullete, jada, men sånn var det – ikke ukjent, tror jeg.

(Min tilnærming til rullestol kan du lese her: http://www.me-foreningen.info/2016/09/10/gjestebloggen-det-er-ikke-bare-bare-a-venne-seg-til-tanken-pa-rullestol/ )

Når først tanken hadde festet seg, kjentes behovet stadig større, og etter en tur på KappAhl med scooteren parkert utenfor, «snifferknekk» i knærne mens jeg halte meg fra klesstativ til klesstativ til en krakk i prøverommet helt innerst, var beslutningen klar og kontakt med ergoterapeut opprettet.

I dag kom den, og jeg har felt tårer.

Jeg var forberedt og faktisk påkledd og klar til å ta tyren ved hornene og rullatoren i bruk med en gang, huhei T-banen, her kommer jeg!

Jeg langet ut det jeg kunne med rak rygg og hodet hevet, og kom meg halvveis til T-banen før jeg måtte ta pause, som forventet.
O lykke, å da kunne sette meg ned på mitt eget sete og bare puste litt og se på bilene før jeg gikk videre.
Jeg har tatt T-banen et par ganger de siste årene, og liker følelsen av å kjøpe med en kaffe fra Narvesen – som jeg har avstått, fordi å stå først mens kaffen tappes og så ved kassa er helt utenkelig etter spaserturen.
O lykke, i dag kunne jeg sløse bort penger på den kaffen mens jeg satt på mitt medbragte sete og pustet.
Det er flere grunner til at jeg sjelden reiser kollektivt, en av dem er avstanden mellom plattform og T-bane, som varierer ikke bare fra stasjon til stasjon, men også innad på samme plattform, rett som kurvet.
O lykke, rullatoren kan jeg bare løfte over slike små hindringer.

Planen var å reise kollektivt til legen, og ta taxi videre til Maxbo først og så hjem.
Men altså, sola strålte, vårfornemmelsene boblet og beina spaserte avgårde nærmest av seg selv, vil du være med så heng på, så det gjorde jeg.

Langs Hoffsdammen med barnehagebarn som matet ivrige ender og måker, et svanepar som synkront strakte og krummet halsene, fuglekvitter som ikke ble overdøvet av elektrisk rullestolmotor – da gråt jeg.
Det var så stort å gå selv, alene på egne bein, men med tryggheten i medbragt sitteplass og støtte, uten å bruke energi på å forutse hvor langt det går før jeg må hvile, se meg ut mulige sitteplasser osv.
Jeg ante ikke at savnet etter å bruke egne bein har vært så stort.

Jeg gråt lykketårer mens «Freedom’s just another word for nothing left to loose» surret rundt i hodet om kapp med «sorry Janis, der tok du feil. Dette er frihet.»

Og så tok jeg bussen og trikken og gikk enda mer, før jeg tok taxi hjem og var helt enig om at dette ble en ganske utrolig fin dag, mens jeg parkerte Lille Trille i sportsboden. Sammen med tre sykler og tre andre rullatorer – det er greit at Lille Trille har sitt særpreg, tenker jeg.

Tekst og foto: Liv Cecilie Hauge

Hjelpemidler

Mennesker med ME kan ha hjelp av mange ulike hjelpemidler.

Hjelpemidler er en viktig del av aktivitetsavpassing, og må ikke ses som passiviserende. Tvert om gjør hjelpemidlene det mulig for den syke å delta på flere områder enn det de hadde klart uten.

Hva som er riktig for hver enkelt avhenger av alvorlighetsgrad, men kan inkludere skjerming mot lyd og lys, hjelpemidler som gjør at man kan utføre daglige gjøremål og hygiene med mindre energiforbruk, eller det kan dreie seg om hjelpemidler for mobilitet.

Her kan du lese om hvordan man søker på hjelpemidler.

Det er den kommunale ergoterapeuten som har som ansvar å kartlegge hvilke hjelpemidler man har behov for. I kommuner som ikke har ergoterapeut kan man kontakte hjemmesykepleien. Det er hjelpemiddelsentraler i alle fylker.

Om gjestebloggen:

Meninger  som kommer fram i innlegg på ME-foreningens Gjesteblogg er forfatterens egne, og reflekterer ikke nødvendigvis ME-foreningens syn.

Har du et innlegg du mener kunne passe på Gjestebloggen? Send innlegg om hvordan det er å leve med ME (men ikke om behandlinger/terapier eller medisiner) til post @ ME-foreningen og merk det «gjesteblogg». Vi garanterer å lese alt, men ikke at alt blir tatt inn.