OM Å FORSTÅ

“Om min sykdom var kreft, da ville nok alle forstått min situasjon”

I helgen døde en bekjent av kreft. En hel bygd i sorg. En familie, kollega, venner, som har mistet en av sine.

Når jeg selv har en kronisk sykdom, da kan jeg vel forstå hvordan familien har det? Hva alle folk rundt tenker, og hvordan alle reagerer?

Beklager, jeg greier ikke å forestille meg hvordan det er å få en kreftdiagnose. Hvordan det er å få cellegift eller annen behandling.

Hvordan det er for de nærmeste å følge denne kampen.

Spesielt vanskelig er det å forestille seg hvordan det er å få beskjed om at kreften har spredd seg. Du kan ikke reddes, du har kort tid igjen.

Eller hvordan det er for de nærmeste å følge en kamp som ender med tap. Din kjære kjemper, og taper. Hvordan de må mobilisere krefter til å støtte sin kjære, når de er sønderknust selv.

Men jeg kan godta at jeg ikke forstår. Jeg kan tenke meg hvor vanskelig en slik situasjon må være både for den syke og de rundt. Jeg kan vise sympati i form av vennlige ord eller annet.

Min sykdom er for meg vanskelig å takle. Min sykdom er ikke en konkurranse om hvilken sykdom eller hvem som har det verst. Jeg ønsker ikke min verste fiende ME. Men jeg faller ikke for fristelsen å si at jeg heller skulle hatt kreft eller andre sykdommer.

Så kanskje er det lettere å oppnå forståelse om du har en annen sykdom en ME. Men nå er det da slik at det ble deg og meg som fikk ME. Da bruker jeg ikke tid og krefter på å tenke at jeg heller skulle fått en annen sykdom.

Du og jeg har ME. Likevel forstår jeg ikke alltid hvordan du har det. Jeg kan ane din bunnløse fortvilelse, men ikke forstå fullt og helt.

Men jeg aksepterer og tror på dine ord. Jeg må ikke forstå alt.

Et langt steg på veien har vi kommet om vi enkelt og greit erkjenner at vi ikke forstår. Vi erkjenner det andre sier om sin situasjon. Vi viser sympati uten at vi skal tolke og komme med alt slags råd.

Jeg forstår ikke alt om din situasjon som ME-, kreftsyk eller andre plager. Men jeg sender en bønn opp med ditt navn på, og jeg prøver å gi deg aksept og anerkjennelse. Du er i mine tanker og mitt hjerte. Det er det lille jeg kan gjøre for deg!

Tekst: Geir Berge

Meninger  som kommer fram i innlegg på ME-foreningens Gjesteblogg er forfatterens egne, og reflekterer ikke nødvendigvis ME-foreningens syn.

Har du et innlegg du mener kunne passe på Gjestebloggen? Send innlegg om hvordan det er å leve med ME (men ikke om behandlinger/terapier eller medisiner) til post @ ME-foreningen og merk det «gjesteblogg». Vi garanterer å lese alt, men ikke at alt blir tatt inn.