EN SÅNN BEHAGELIG MORGEN

En sånn behagelig morgen; jeg sitter i gyngestolen og strikker, følger med på hvordan balkongen gradvis fylles med sol mens kattene gjør katteting, lillesøster har rolig oppvåkning, oppvaskmaskinen surrer i bakgrunnen og guttungen har det supert på høstferie i Sverige.

Jeg tenker på bombete sykehus, høye fortauskanter, dustete “mannegrupper”, presidentvalg, hvor mange omganger til neste økning, kreft, fattigdom og sult, snille og slemme insekter, sykdom og forskning. Sender noen e-poster hit og dit, gir en skjerv her og der via SMS og prøver å bidra til å redde verden bittelitt, der jeg kan samtidig som det føles kjempeviktig å få strikkekjolen akkurat slik jeg vil.

En følelse av å bidra, en følelse av mestring, som gjør meg glad og raus i sinnet og i det minste gir meg lyst til å spre smil og glede. Kanskje det ikke redder verden, men kan jeg være med på å gjøre en annens dag bedre er jeg i grunnen fornøyd.

Tekst og bilder: Liv Cecilie Hauge

Meninger  som kommer fram i innlegg på ME-foreningens Gjesteblogg er forfatterens egne, og reflekterer ikke nødvendigvis ME-foreningens syn.

Har du et innlegg du mener kunne passe på Gjestebloggen? Send innlegg om hvordan det er å leve med ME (men ikke om behandlinger/terapier eller medisiner) til post @ ME-foreningen og merk det «gjesteblogg». Vi garanterer å lese alt, men ikke at alt blir tatt inn.